Tingeling

I fjor sommer (2015) fant vi en liten kattunge i kornåkeren, rett utenfor innkjørselen vår. Jeg hørte den såre mjauingen, og gikk ut på veien for å undersøke hva det var. Da pusen så meg, ble den først redd og trakk seg innover i åkeren. Jeg kunne ikke se henne, men fulgte bevegelsene til kornaksene bortover. Å gå etter henne, var tydeligvis ingen god idé. Så i stedet satte jeg meg ned i vegkanten og begynte å synge lavt for meg selv. Da stoppet bevegelsen i kornet, et lite øyeblikk. Og så kunne jeg se at hun satte kursen for meg. Wow! hun kom helt inntil bena mine, og jeg fikk løfte henne opp. Kortere fortalt; Hun ble boende hos oss, og fikk navnet Tingeling :)

Vi har mange ganger lurt på hvor hun kom fra. Om storken hadde mistet henne, kan hende, rett utenfor hos oss? Eller om noen hadde plassert henne der, med vilje?

Uansett; Vi er takknemlige for at hun kom til oss. Hun er en så spesiell katt. Har et sånt inderlig skjønt vesen. Du må bare bli glad i henne. Hun har aldri klort noen av oss. Når hun leker, trekker hun alltid inn klørne, straks hun kjenner at hun kommer bort i bar hud. Og hun har sånne uttrykksfulle øyne. Hun ser oss inn i øynene og leter etter tankene våre der. Og når vi sier noe til henne, maler hun mens hun svarer med kroppsbevegelser. Ikke alltid med lyd. Ikke alltid med annen lyd, enn maling, mener jeg.

Hun var liten og forgrått, da vi fant henne i åkeren.

Men det endret seg fort.

Snart ble det nesten vanskelig å holde alle centimeterne, når hun sovnet på fanget.

Men en riktig kosepus, det ble hun :)

Man kan bli sliten av å løsne puslespillbiter og få dem til å falle ned fra bordet.

Kurven veltet imidlertid, og Tingeling falt ned til bitene. Det er ikke alt hun vil jeg skal ta bilde av, riktignok.

Da julen kom (i 2015) og treet var på plass i stuen, ble Tingeling overmåte lykkelig.

Hun moret seg med å klatre omkring mellom grenene og daske liv i kulene som hang der :) Kanskje til like stor glede for oss, som så på. For en slik glede som hennes, den smitter :)