Gjester, som ikke er mennesker, da ;)

Det er så godt å bo på landet!

Her er det liv hvor enn du snur deg.

Lange, fete snegler med vakre mønster glir over plassen her når mørket pakker seg rundt oss, om kvelden. Jeg må se meg godt for, så jeg ikke tråkker på noen av dem. Om morgenen er de borte. Hvor de tilbringer dagen, vet jeg ikke. Men hver kveld dukker de opp, sikkert som de gamle vekterne da jeg var barn.

I solskinnet er det sommerfuglene som trekker til seg all min oppmerksomhet. Jeg synes sommerfugler er fantastiske! Når jeg jobber ute eller går tur med hunden, følger de med. Blafrer som lette slør omkring meg. De liksom sier "hei! koselig å se deg her ute også " :) og de følelsene gjengjelder jeg av hele meg.

Edderkopper, og uidentifiserte insekter. Det myldrer av dem, og jeg er så nysgjerrig på å få vite hvem de er og hva de gjør her. Hva deres oppgave er på jorden. I dette livet, som vi deler. Noen ganger lykkes det å spore dem opp på google. Wikipedia er god å ha i så måte. Men ikke alltid. Det er så mange slag. Av alt. Så svimlende mange.

En kveld jeg hadde slukket ute i fuglehuset og var på veg inn, landet det en ugle i grusen, bare noen få meter foran meg. Vi stoppet opp begge to og stirret på hverandre i noen fantastiske sekunder. Så fløy den vekk. Uforglemmelig.

En annen kveld kom det plutselig en grevling tvers over veien, rett mot meg, der jeg lå på kne og lukte rundt noen hageblomster. Jeg reiste meg halvveis opp, holdt pusten, og bare dro det inn: synet av det ville, naturlige dyret, på så nært hold. Jeg følte meg beæret. Som om gudene hadde vist meg sin gunst ved å la dette hende.

I nattemørket kan plutselig en meteor fare inn mot jorden. Da er luften ladet med følelsen av kontakt. Kontakt med alt det som ikke er meg, og som likevel følels nettopp som om det er det.

Så sjelden, så sjelden, har jeg annet enn minnet igjen når øyeblikket er over. Likevel vil jeg vie en side på nettsiden min her, til det jeg fikk tatt bilde av, og som minner meg om alt som ikke ble festet på "papiret".

En sommerdag, i midten av september 2016, sto døren åpen inn til fuglene mine. Da kom det en spurvehauk på besøk. Han kom helt inn, men ble forskrekket da han så meg. Glassruter var nok noe nytt for ham, stakkar, så han krasjet i den så det sang. Heldigvis var det en robust kar dette, som sto for en støyt, jeg tror ikke at han virkelig skadet seg. En stund ble han sittende i vinduskarmen og se på meg, og på det der ute, som han ikke kunne nå.

Jeg tok noen bilder av ham, før jeg åpnet vinduet og så ham ta et svalestup ut i det fri. Det er alltid hyggelig å få besøk, og selv om gjestene går igjen, kan jeg jo kose meg med minnene.