Heiko

Vi har en hund, også. En finsk lapphund med masse pels, og med mye lyd som han vil ha ut.

Heiko og Petrus er bestiser. Sist gang Petrus ble påkjørt, tok det et par-tre måneder før han kom seg etter krasjet. Og da var det første Heiko gjorde, HVER morgen, å se til ham og forsikre seg om at han fortsatt var der, før han gikk ut for å lufte seg. Jeg tror nesten Heiko forsto, at livet til kameraten lenge hang i en tynn tråd.

Om natten sover de ofte sammen. Noen ganger breier Petrus seg så mye, at Heiko legger seg på golvet ved siden av.

Heiko er en veldig god vakthund. Han varsler ved den minste lyd. Både hjemme, og når vi er ute og går i skogen.

Jeg husker en gang vi gikk langs Riiserveien. Plutselig knurret han lavt. Så begynte han å bjeffe, mens han trakk over mot den andre siden av veien. Jeg holdt ham igjen og ble stående litt, ubesluttsom. Så prøvde jeg å få Heiko med meg videre, men han ville ikke høre på det øret. Etter et minutt til med intens bjeffing, begynte greinene å røre på seg i skogbrynet på den andre siden av veien, og plutselig dukket det fram en mann. Litt flau stotret han fram "Det er nok meg han bjeffer på...". Jeg smilte og nikket. Glad for at han gav seg til kjenne.

Og så kunne vi rusle videre uten noe mere "tull".

 

Ute i naturen, det er Himmelen, det, for Heiko :)

Pappas gutt

og mammas...

Heiko omfavnes av store og små :)